Ressursbank for hofte- og kneartrose
Oppsummering
-
Artrose er den vanligste revmatiske sykdommen.
-
Artrose er en vanlig leddsykdom som hyppigst rammer leddene i knær, hofter og hender.
-
Artrose påvirker alle deler av leddet. Blant annet blir brusken gradvis tynnere og kan forsvinne helt.
-
Symptomene kommer gjerne gradvis og oftest i form av smerter, stivhet, bevegelsesvansker og hovne ledd. Mange kan oppleve at smertene varierer og er bedre i perioder.
-
Omtrent halvparten av befolkningnen får artrose i løpet av livet. Risikoen for å utvikle artrose øker med alderen, og sykdommen opptrer hyppigst fra 45 - 50 års alder og oppover.
-
Andre risikofaktorer er overvekt, tidligere skader i leddet eller at man har familiemedlemmer med artrose.
-
Artrose er en kronisk sykdom og det finnes ingen kur, men det finnes behandling som kan redusere smerter og bedre funksjonen:
-
Alle med artrose anbefales å få informasjon om sykdommen, drive jevnlig fysisk aktivitet/veiledet trening og gå ned i vekt dersom man er overvektig.
-
Noen kan ha behov for medikamentell behandling (smertestillende og betennelsesdempende medikamenter), fysioterapi, ergoterapi og hjelpemidler.
-
-
Et fåtall utvikler en alvorlig grad av artrose. I de tilfellene kan det være aktuelt med kirurgisk behandling etter at de andre tiltakene er forsøkt.
Hva er artrose?
Artrose er en leddsykdom som påvirker alle strukturene i leddet som brusk, bein, leddhinne, leddbånd og muskulatur. Sykdommen er mest kjent for svekkelsen av brusken. Artrose kan forekomme i ett enkelt ledd eller i flere ledd. Sykdommen kan ramme alle ledd i kroppen, men opptrer hyppigst i hofter, knær og fingerledd.
Omtrent halvparten av befolkningen får artrose i en eller annen form i løpet av livet. Årsaken til sykdommen er ukjent, men det er vist at faktorer som arv, alder, tidligere skader i leddet og overvekt spiller inn. I tillegg er kvinner mer utsatt for å få artrose enn menn. Sannsynligheten for å få artrose øker med alderen, og fra 50-års alder ser vi en klar økning av antall personer som får artrose.
Man kan ha betydelige artroseforandringer på røngtenbilder uten å være særlig plaget av det, eller ha betydelige plager uten at dette samsvarer med funn på røngtenbilder. Behandlingen rettes imidlertid mot pasientens symptomer, og ikke mot eventuelle funn på røngtenbilder.
Symptomer
De vanligste symptomene er smerter og stivhet i ledd. Ofte blir også musklene og leddbåndene som omgir leddene smertefulle. Ved inaktivitet kan musklene svekkes, og leddene kan oppleves ustabile.
Symptomene kommer gjerne gradvis. Det kan bli mer smertefullt å gjøre enkelte bevegelser, og nattsmerter kan opptre. Ved artrose i fingerleddene sees ofte knuter på midt- og ytterleddene. Symptomene vil som regel variere mellom gode og dårligere perioder.
Noen kan bli plaget av en vedvarende utmattelse, også kalt fatigue, som er en overveldende opplevelse av tretthet og mangel på energi. Hvile og søvn hjelper da ikke på samme måte som ved vanlig tretthet.
Diagnostisering
Fastlegen kan vanligvis stillle diagnosen ved å undersøke leddet og snakke med pasienten. Noen ganger er det nødvendig med billeddiagnostikk, som røngten, ultralyd eller MR, eller blodprøver for å avkrefte andre mulige sykdommer.
Behandling
Det finnes ingen medikamentell behandling som kan kurere artrose, men det finnes flere behandlingsalternativer som kan redusere symptomene og bedre funksjonen. Alle med symptomatisk artrose bør få informasjon om sykdommen, drive jevnlig fysisk aktivitet og individuelt tilpasset trening og gå ned i vekt dersom man er overvektig. De som har moderat artrose kan i perioder også ha behov for smertestillende og betennelsesdempende medikamenter, ulike hjelpemidler og fysioterapi. De som har håndartrose kan ha nytte av ergoterapi. De få som utvikler en alvorlig grad av artrose vil i tillegg kunne ha nytte av henvisning til kirurg for å vurdere mulig kirurgisk inngrep.
Hva kan pasienten gjøre selv?
Sammenlignet med medikamenter er trening like eller kanskje mer effektiv som smertelindring og har ingen alvorlige bivirkninger. Både kondisjon- og styrketrening er anbefalte treningsformer. I dårlige perioder kan trening i vann være et godt alternativ. Husk at når personer med artrose starter med en ny treningsform eller øker aktiviteten, så hører det med en periode med ekstra smerter (f.eks. leddsmerter eller muskelstølhet). Disse smertene avtar ganske raskt.
I tillegg anbefales alle med artrose, i likhet med resten av befolkningen, å være i fysisk aktivitet 30 minutter hver dag. Fysisk aktivitet har flere gunstige tilleggseffekter for helse og velvære.
Å bruke stokk og tape kneet, innleggssåler og betennelsesdempende/ smertestillende kremer kan gjøre det lettere å være fysisk aktiv. Ortoser (støtteskinner) og hjelpemidler kan også lindre symptomene.
Deltakelse på pasientundervisning om artrose gir økt kunnskap og kan bidra til trygghet og bedre mestring av hverdagen.
Mer informasjon
NKRR
Helsebiblioteket
Osteoartritis
Trening og fysioterapi for mennesker med revmatisk sykdom og utmattelse (Nasjonal behandlingstjeneste for revmatologisk rehabilitering (NBRR))
Artrosekurs og hjelp til å komme i gang med trening
Aktiv med Artrose (AktivA) er et program hvor hensikten er å implementere internasjonale retningslinjer for artrosebehandling. AktivA arrangerer jevnlig heldagskurs for fysioterapeuter som ønsker å oppdatere sin kompetanse om kunnskapsbasert behandling ved artrose (se www.aktivmedartrose.no). På hjemmesiden til AktivA, kan du få en liste over klinikker/fysioterapeuter som tilbyr AktivA-behandling og se hvilke klinikker som ligger nærmest der pasienten bor.
Norsk Revmatikerforbund har laget et skreddersydd aktivitetstilbud for mennesker med muskel- og skjelettplager «Kom i form med NRF». Dette er et web-basert kurs der deltakerne får treningsprogram, øvelser og tips direkte på mobilen.
NKRRs artrosekurs er utarbeidet for leger og annet helsepersonell, og består av fem korte filmer som oppsummerer det viktigste man trenger å vite om behandlingsanbefalingene for artrose.
Over 300.000 nordmenn har artrose, men mange får ikke den behandlingen de trenger for å leve best mulig med sykdommen.
Artrose er den vanligste leddsykdommen blant den voksne befolkningen i Norge, og omtrent halvparten av befolkningen vil få artrose i løpet av livet. Sykdommen gir smertefulle, stive og hovne ledd og er den vanligste årsaken til nedsatt funksjonsevne blant voksne.
– Forekomsten av artrose i befolkningen øker. For å håndtere denne store og økende pasientgruppen, må helsepersonell gi god, effektiv og kunnskapsbasert behandling og sette pasientene i stand til å ta vare på egen helse, sier Nina Østerås, forsker ved NKRR og prosjektleder for artrosekurset.
Artrose og differensialdiagnostikk
- Ved lege og artroseforsker Ida K. Haugen
- Typiske symptomer ved artrose og vanlige funn ved klinisk undersøkelse
- Hvordan skille mellom artrose og andre sykdommer
- Når kan det være aktuelt med henvisning til revmatolog?
Film artrose og differensialdiagnostikk (youtube.com)
Behandlingsanbefalinger ved artrose
- Ved fastlege Eli Skeid
- Oversikt over behandlingsanbefalingene ved artrose
- Hva er fastlegens rolle?
- Hvor kan det være aktuelt å henvise pasienten?
Film behandlingsanbefalinger ved artrose (youtube.com)
Behandlingsanbefalinger ved håndartrose
- Ved ergoterapeut Ingvild Kjeken
- Om håndartrose
- Gjeldende behandlingsanbefalinger for håndartrose
- Smerter
Film gjeldende behandlingsanbefalinger for håndartrose (youtube.com)
Trening- og behandlingsanbefalinger ved hofte-/kneartrose
- Ved fysioterapeut Tuva Moseng
- Oppsummering av behandlingsanbefalinger ved hofte-/kneartrose
- Treningsanbefalinger ved hofte-/kneartrose
- Trening og smerte
Kirurgisk behandling ved artrose
- Ved ortoped Lars Engebretsen
- Når er det aktuelt å vurdere kirurgi?
- Hva bør stå i henvisningen?
- Røntgen, ikke MR
Undervisningsopplegg
NKRR i samarbeid med en fastlege utarbeidet skriftlige oppsummeringer av hver enkelt film samt forslag til diskusjonstemaer knyttet til behandling av artrose.
Diskusjonstemaer til artrosekurs-filmene.pdf
Nøkkelpunkter_Artrosebehandling.pdf
Oppsummering av hver enkelt film
Oppsummering_Artrose og differensialdiagnostikk.pdf
Oppsummering_Behandlingsanbefaliner ved artrose.pdf
Oppsummering_Behandlingsanbefalinger ved håndartrose.pdf
Oppsummering_Behandlingsanbefalinger og trening ved hofteogkneartrose.pdf
Oppsummering_Kirurgisk behandling ved artrose.pdf
Det finnes ingen norske retningslinjer for behandling ved artrose, men det finnes flere internasjonale behandlingsanbefalinger som også egner seg for norske forhold. Blant de nyeste og mest anerkjente er anbefalingene fra:
- American College of Rheumatology (ACR) for hand, hofte og kne.
- Osteoarthritis Research Society International (OARSI) for kne, hofte og generalisert artrose.
- Royal Australian College of General Practitioners (RACGP) for kne og hofteartrose (.pdf)
NKRR har laget en oppsummering av disse tre behandlingsanbefalingene, med fokus på kne og hofteartrose: Oppsummering av behandlingsanbefalinger
Det er stor grad av samsvar mellom disse retningslinjene, og de viktigste behandlings-anbefalingene kan oppsummeres i dette behandlingstriangelet (se figur).
Behandlingstriangel for hofte- og kneartrose (adaptert fra Lohmander & Roos, Lancet 2007)
Alle med symptomatisk artrose bør få tilbud om kjernebehandling, som inneholder: informasjon, trening og vektreduksjon, ved behov. Informasjonen bør omhandle hva artrose er, hvilke behandlingsalternativer som finnes og hvordan man kan mestre en hverdag med artrose. Regelmessig fysisk aktivitet og veiledet trening vil redusere smerter og bedre fysisk funksjon. Tidligere forskning har vist at overvektige med artrose som reduserer kroppsvekten med 5% eller mer, får mindre symptomer.
For mange vil kjernebehandlingen være tilstrekkelig til å dempe smerter og bedre funksjon, men noen vil kunne ha behov for å prøve annen supplerende behandling som betennelsesdempende medikamenter, fysioterapi eller hjelpemidler.
Et fåtall vil utvikle en så alvorlig grad av artrose at det er hensiktsmessig med en operasjon for å sette inn et kunstig ledd (protese). Det anbefales at man systematisk forsøker ikke-kirurgiske tiltak i 3-6 måneder før man vurderer henvisning til ortoped og vurdering av kirurgi.
Videre er de tidligere nevnte behandlingsanbefalingene oppsummert i et eget dokument, der behandlingsalternativene er gruppert i tre undergrupper: ikke-farmakologiske, farmakologiske og kirurgiske tiltak.
Hvert tiltak har fått en samlet grad av anbefaling, og tiltakene er fargekodet fra grønt (sterkt anbefalt) til rødt (sterkt frarådet) for å indikere styrken på anbefalingen. Kommentarkolonnen inneholder tilleggsopplysninger eller informasjon om årsaken til svak eller manglende anbefaling.
Oppsummeringen inkluderer også et flytskjema som illustrerer anbefalt rekkefølge for bruk av de forskjellige behandlingsalternativene.
Oppsummeringen er utarbeidet i to versjoner med én versjon rettet mot helsepersonell og én mot personer med artrose
Se oppsummeringene i Klinisk verktøykasse
Dersom man ønsker å undersøke hva pasientene har fått av behandling eller å monitorere om behandlingen som gis er i tråd med anbefalingene, finnes det et spørreskjema (kvalitetsindikatorer for artrosebehandling) der pasientene kan krysse av for hvilken informasjon, råd og behandling de har fått av helsepersonell for sin artrosesykdom.
Se kvalitetsindikator-spørreskjemaet i Klinisk verktøykasse
Kort om trening
-
Trening kan redusere smerter og bedre funksjonen
-
Studier har vist at både aerob trening (kondisjon) og styrketrening kan redusere smerter og bedre funksjonen.
-
Trening anbefales for alle personer som har artrose i hofte eller kne uavhengig av alder, sykdommens alvorlighetsgrad, komorbiditet, smertenivå eller funksjonsevne.
- Treningsprogrammet bør være individuelt tilpasset basert på en grundig undersøkelse og tester, og det bør tilpasses pasientens ønsker og muligheter. Det er svært viktig at treningsprogrammet doseres tilstrekkelig høyt slik at man får effekt og at programmet jevnlig justeres (progresjon) for å oppnå en bedring i styrke eller kondisjon.
Evidens
Det foreligger solid vitenskapelig evidens for positive effekter av ulike typer trening ved kneartrose .
For hofteartrose foreligger det også evidens for kortvarige positive effekter av trening, men det er gjort færre studier og den vitenskaplige evidensen er noe svakere enn for kneartrose.
Effekten av trening er «ferskvare» og vil gradvis svinne dersom man slutter å trene.
Dosering
American College of Sports Medicine (ACSM) har publisert anbefalinger for dosering av trening for friske voksne, men som også kan brukes ved kroniske sykdommer etter en grundig undersøkelse av helsepersonell og med individuelle tilpasninger.
Personer som ikke har trent før eller er utrente, bør starte i nedre nivå av anbefalt dosering og deretter gradvis øke intensiteten /belastningen.
Veiledet trening og progresjon
Forskning viser at det er større effekt av treningen dersom den er veiledet sammenlignet med trening på egenhånd (Juhl et al. 2014) og dersom treningen er dosert i henhold til anbefalingene (Bartholdy et al. 2017, Moseng et al. 2017).
Man kan bruke Borgs skala eller pulsklokke til å monitorere intensitet ved kondisjonstrening.
Det finnes en makspulskalkulator og en beskrivelse av hvordan man kan teste VO2max i Klinisk verktøykasse.
Det anbefales å teste maksimal styrke (1RM) for å få riktig belastning ved styrketrening.
For å kunne oppnå framgang, må programmet jevnlig revideres med progresjon i doseringen og øvelsesutvalget.
Vedlikehold
Doseringsanbefalingene nedenfor gjelder for å oppnå en økning i muskelstyrke eller kondisjon. Det anbefales at man i alle fall i perioder av året følger disse anbefalingene. Når man har kommet opp på et akseptabelt nivå, vil det normalt være mulig å vedlikeholde styrken eller kondisjonen med færre treningsøkter pr uke. Her vil det være individuelle forskjeller i forhold til hvor mye som skal til for å vedlikeholde nivået.
Fokusert trening
Det anbefales å fokusere på én ting av gangen, dvs enten styrketrening eller kondisjonstrening, for å få god effekt av treningen. Spør pasienten hva han/hun foretrekker og hva som er mest hensiktsmessig/enklest å få til. Det kan imidlertid være lurt å variere type trening i perioder.
Styrketrening
Hensikten med styrketrening er å øke styrken og dermed bedre fysisk form og fysisk funksjon, samt å redusere risiko for hjerte- og karsykdommer.
Hvorfor er styrketrening viktig for de som har artrose?
- Moderat belastning stimulerer og ernærer brusken samt «smører leddet». Økt styrke og stabilitet vil kunne avlaste leddet, optimalisere leddbevegelsen samt bedre funksjonen i daglige aktiviteter
| Frekvens | 2-3 ganger i uken pr muskelgruppe |
| Intensitet |
|
| Repetisjoner | 8 – 12 for å øke styrke/power. 10-15 for middelaldrende og eldre nybegynnere |
| Serier | 2- 4 serier. |
| Progresjon | Gradvis progresjon i motstand*, repetisjoner og/eller frekvens |
| Pause | 2-3 min mellom hver serie. Minst 48t mellom hver styrkeøkt pr muskelgruppe |
*Kan f.eks bruke "2+ prinsippet": dersom man klarer å ta 2 ekstra repetisjoner i siste serie, bør man øke motstanden/belastningen ved neste treningsøkt.
Det foreslås å bruke 8-10 øvelser med fokus på "strekkapparatet" i underekstremitetene.
Kondisjonstrening
Hensikten med kondisjonstrening er å øke fysisk form samt å redusere risiko for hjerte-og karsykdom.
Hvorfor er kondisjonstrening viktig for de som har artrose?
- Moderat belastning stimulerer og ernærer brusken samt «smører leddet». Noen studier viser at personer med artrose kan ha en økt risiko for hjerte- og karsykdommer. Det er mye evidens for at risikofaktorer for hjerte- og karsykdommer kan reduseres og forebygges ved hjelp av trening. For at trening skal ha slik risikoreduserende effekt, må den ha moderat til høy intensitet
| Frekvens |
|
| Intensitet |
|
| Varighet |
|
| Progresjon | Gradvis progresjon ved å øke varighet, frekvens og/eller intensitet |
Kondisjonstrening
Hensikten med kondisjonstrening er å øke fysisk form samt å redusere risiko for hjerte-og karsykdom.
Hvorfor er kondisjonstrening viktig for de som har artrose?
-
Moderat belastning stimulerer og ernærer brusken samt «smører leddet». Noen studier viser at personer med artrose kan ha en økt risiko for hjerte- og karsykdommer. Det er mye evidens for at risikofaktorer for hjerte- og karsykdommer kan reduseres og forebygges ved hjelp av trening. For at trening skal ha slik risikoreduserende effekt, må den ha moderat til høy intensitet
|
Frekvens |
|
|
Intensitet |
|
|
Varighet |
|
|
Progresjon |
Gradvis progresjon ved å øke varighet, frekvens og/eller intensitet |
Intervaller for å bedre kondisjonen
Intervalltrening er en svært effektiv måte å bedre kondisjonen men krever et tilstrekkelig høyt intensitetsnivå. Borg RPE-skala er et godt hjelpemiddel for å finne ut om man trener passe hardt. Intensitet i arbeidsperiodene skal være 85-95 % av maksimal hjertefrekvens, noe som tilsvarer 16-19 på Borg RPE-skala. I pausene mellom innsatsperiodene gjennomføres gange ned mot 10-12 på Borg RPE skala. Start alltid med 10 minutter oppvarming og avslutt med 5-10 minutter nedtrapping. Om man velger en bratt bakke eller en høy stigningsgrad på tredemølla, blir økten tøffere.
Eksempel 1: 3-4 ganger 4 minutter; 2 minutter pause
Eksempel 2: 4-6 ganger 3 minutter; 2 minutter pause
Eksempel 3: 4-6 ganger 2 minutter; 1 minutt pause
Eksempel 4: 10 ganger 45 sekunder; 1 minutt pause
Eksempel 5: 1-2-3-4-3-2-1 minutter; 0,5-2 minutter pause
Trening, smerte og hevelse
Det er ikke farlig å trene med smerter når man har artrose, så lenge smerten er akseptabel. På en skala fra 0 (ingen smerter) til 10 (verst tenkelig smerte), regnes trening som gir smerter mellom 0-2 som trygg og 2-5 som akseptabel. Treningen bør ikke resultere i vedvarende smerter over 5.
Ofte får man litt økte smerter når man starter med en ny aktivitet eller nye øvelser. Dette er helt ufarlig og avtar vanligvis etter tre-fire ganger. Smertene kan også oppstå mens man trener eller i etterkant av aktivitet. Er ikke smertenivået tilbake til utgangspunktet etter ett døgn, kan det være et tegn på at man har gjort litt for mye. Da bør man redusere intensiteten, gå ned i antall repetisjoner eller endre øvelsen. Det er også viktig å skille mellom «leddsmerter» og muskulære smerter (stølhet).
Vær obs på synlig økende hevelse i kneet ved kneartrose eller økende nattsmerter ved hofteartrose. Økt hevelse er tegn på at man har tatt i for mye og bør justere treningsprogrammet eller endre aktiviteten.
Aktivitetsvalg og tips til tilpassinger
Eksempler på gode kondisjonsaktiviteter kan være gange, stavgang, sykling, «elipsemaskin», svømming, roing, langrenn og dans. Det viktigste er å velge aktiviteter som man liker, slik at treningen også følges opp over tid. Variasjon i type aktivitet og veksling mellom vektbærende og ikke-vektbærende aktiviteter er også gunstig. For å venne kroppen til ny type trening anbefaler vi å starte med litt lav belastning, korte økter og god tid til å hente seg inn igjen, og gradvis øke doseringen for å oppnå ønsket effekt. For å nå opp til anbefalt intensitetsnivå kan det være nyttig å gå/løpe i en motbakke - i stedet for å øke hastigheten. Husk at hverdagsaktivitet som å gå i trapper, gå eller sykle til og fra jobb, øke tempo i bakker osv. også påvirker den fysiske formen positivt.
Bevegelighet
Kondisjons- og styrketrening gir mye god bevegelighetstrening. Ved nedsatt leddbevegelighet som følge av artrose anbefaler vi imidlertid at treningsprogrammet inkluderer bevegelighetsøvelser. Øvelser som vedlikeholder strekk (ekstensjon) av hofte- og kneledd samt rotasjon i hofte, er spesielt viktige.
|
Frekvens |
≥2-3 ganger i uken, men daglig bevegelighetstrening gir størst effekt |
|
Intensitet |
Strekk til det punktet når det føles «tightness» eller svakt ubehag |
|
Varighet |
10-30 sek. 30-60 sek kan gi bedre effekt for eldre |
|
Repetisjoner |
2- 4. |
Hvorfor hjelper trening?
Per i dag vet vi at trening hjelper, men vi vet lite om hvilke underliggende mekanismer som er viktigst og hvordan treningen best kan doseres. Nedenfor følger foreslåtte mekanismer for hvorfor trening kan redusere smerte og bedre funksjonen ved artrose (Beckwee et al. 2013, Aktivitetshåndboken 2009).
Nevromuskulære komponenter
Redusert mekanisk belastning av brusken på grunn av effekt av trening på muskler, propriosepsjon og motorisk læring, støtdemping og stabilitet.
Intraartikulære komponenter
Moderat belastning av brusken kan ha en positiv effekt på bruskkvalitet. Trening kan ha en anti-inflammatorisk effekt og gi økt sirkulasjon av leddvæsken. Vekselsvis belastning og avlastning ernærer brusken og bidrar til ”smøring” av brusken (utskillelse av lubricin).
Peri-artikulære komponenter
Foreslått positive effekter av trening på bindevev og bein, men hvordan dette kan påvirke smerter og funksjon ved artrose er uklart.
Generelle effekter
Trening har positive effekter på fysisk form og helse generelt og stimulerer produksjonen av endorfiner (kroppens eget ”morfin”). Videre kan trening ha positive effekter på andre tilleggssykdommer som er vanlig ved artrose (f.eks hjerte-/karsykdom, lunge- og luftveissykdommer, diabetes og osteoporose). Vekttap reduserer mekanisk belastning på vektbærende ledd og reduksjon av sentralt fettvev kan muligens redusere utskillelse av proinflammatoriske stoffer. Trening kan også føre til økt velvære, økt tro på egen mestring og redusere depresjon.
Nyttig litteratur
Doseringsanbefalinger.: American College of Sports Medicine (Garber et al. 2011)
En gruppe Australske fysioterapeuter/forskere har skrevet en oversiktsartikkel om trening ved artrose (Benell et al. 2014)
En norsk forfattergruppe har publisert et eksempel på treningsprogram ved hofteartrose (Fernandes et al. 2010).
En norsk/svensk forfattergruppe har publisert et eksempel på treningsprogram ved degenerativ menisk/kneartrose (Stensrud et al. 2012)
Helsedirektoratet har publisert Aktivitetshåndboken, om fysisk aktivitet i forebygging og behandling.
Dersom mål og prioriteringer skapes i tett samarbeid mellom pasient og terapeut, øker sjansene for at behandlingen lykkes. Pasientspesifikke instrumenter hvor pasienten selv velger hva som er viktige aktiviteter å jobbe med i behandlingen, danner et godt grunnlag for å utarbeide relevante mål og evaluere hvorvidt disse nås i løpet av behandlingen.
Nedenfor følger beskrivelse av to slike instrumenter, henholdsvis Pasient Spesifikk Funksjons Skala (PSFS) og the Canadian Occupational Performance Measure (COPM) . Felles for de to instrumentene er at de kan brukes som grunnlag for å utvikle behandlings- eller rehabiliteringsmål, og til å overvåke og evaluere nytten av behandlingen eller rehabiliteringen.
Pasient Spesifikk Funksjons Skala (PSFS) er et pasientspesifikt måleinstrument der den enkelte pasient selv formulerer minimum en (og inntil fem) viktig aktivitet(er) eller gjøremål som de har problemer med å utføre eller ikke kan utføre på grunn av sin artrose. Deretter vurderer de nåværende grad av vanskelighet for hver av de beskrevne aktivitetene på en skala fra 0 til 10, der 0 = «Kan ikke utføre aktiviteten» og 10 = «Kan utføre aktiviteten som før sykdommen».
Bruk av PSFS som et verktøy i anamneseopptak kan bidra til å sikre at pasienten involveres i vurderinger og betraktninger om sine funksjonsproblemer.
Se filmen som viser hvordan du gjennomfører og tolker PSFS
Få en grafisk fremstilling av endringen ved å fylle inn pasientens svar (Excel)
The Canadian Occupational Performance Measure (COPM) er et annet pasientspesifikt instrument. Vurderingen starter med et semistrukturert intervju hvor pasienten beskriver sine problemer med å utføre aktiviteter innen ni aktivitetskategorier. Deretter scorer hun/han betydning av hver av de beskrevne aktivitetene på en skala fra 1 til 10 (1 = «ikke viktig i det hele tatt» og 10 = «veldig viktig»). Avslutningsvis velger pasienten ut tre til fem av de viktigste aktivitetene og scorer hver av disse for "Utførelse" og "Tilfredshet med utførelse" på skalaer fra 1 til 10 (10 = «Kan utføre svært bra» eller «Svært tilfreds»).Basert på de prioriterte aktivitetene kan man utvikle rehabiliteringsmål sammen med pasienten.
Diverse ressurser
- Tuva Moseng og medarbeidere (2013) har skrevet en artikkel på norsk som omhandler bruk av PSFS i primærhelsetjenesten
- Hanne Dagfinrud (2015) har skrevet en artikkel om viktigheten av å dokumentere praksis sammen med pasienten
Norsk versjon av COPM er kvalitetssikret i forhold til validitet, responsivitet og anvendelighet i forhold til personer med håndartrose: Kjeken I, Slatkowsky-Christensen B, Kvien TK, Uhlig T: Norwegian version of the Canadian Occupational Performance Measure in patients with hand osteoarthritis: validity, responsiveness, and feasibility. Arthritis Rheum 2004, 51:709-715. Les abstraktet
Se filmer av ulike faser i et COPM-intervju (OsloMet)
Se filmen som viser bruk av motiverende intervju i et COPM-intervju med en kvinne med multippel sklerose
Dersom man vil undersøke den maksimale kraften en person kan utvikle, kan man benytte test av 1 repetisjon maksimum (1RM). Dette er den maksimale motstanden en person klarer å løfte en gang. Det er viktig at personen som skal testes er kjent med øvelsen på forhånd og at den utføres med riktig teknikk, ellers kan skader lett oppstå. Maksimal styrke testes for de ulike muskelgruppene i veldefinerte og relevante øvelser.
For personer med artrose i hofte eller kne vil dette være mest aktuelt å teste styrke i underekstremitetene ved bruk av vekter eller i styrkeapparat. Det er også mulig å teste maksimal styrke gjennom isometriske apparater (for eksempel Cybex eller Biodex), men det kreves ofte omfattende opplæring og kostbare apparater for å gjennomføre slik testing.
Gjennomføring av test av 1RM:
- 3-5 oppvaringsserier med progressivt økt motstand (10 repetisjoner på 50 % av 1RM, 7-10 repetisjoner på 70 % av 1RM, 5 repetisjoner på 80 % av 1RM og 1-2 repetisjoner på 90 % av 1RM).
- Øk motstanden i stadig mindre intervaller til 1RM er bestemt.
- Det er viktig at øvelsen gjennomføres med riktig teknikk og at øvelsen gjøres identisk ved neste testtidspunkt. (Kilde: Raastad et al, 2010. Styrketrening- i teori og praksis).
- De mest aktuelle styrketestene for pasienter med kne- og/eller hofteartrose kan være knebøy (testing av kne- og hoftestrekkerne), beinpress (testing av knestrekkerne), leg curl (testing av knebøyerne) og hofteekstensjon (testing av hoftestrekkerne).
- Detaljert beskrivelse av testene finnes i boken Raastad et al, 2010. Styrketrening- i teori og praksis.
Testing av utholdende styrke
Dersom man vil undersøke utholdende muskelstyrke, kan dette gjøres ved å benytte funksjonstester, som for eksempel 30 sekunder sette og reise seg-test
Testing av fysisk form og aktivitet
Kondisjonstester
En test av aerob kapasitet som utfordrer pasienten til utmattelse vil gi et mer nøyaktig resultat enn en submaksimal test. Men dersom en maksimal test er vanskelig å gjennomføre, er en submaksimal test et godt alternativ.
Tredemølletest (modifisert Balke protokoll) er en test med indirekte måling av aerob kapasitet (Vo2 maks), som utfordrer pasienten til utmattelse.
Se filmen som viser hvordan tredemølletesten gjennomføres
Testskjema kan benyttes for utfylling underveis i testen.
Regn ut Vo2 maks for denne testen (Excel)
Selvvurdert fysisk form er et skjema der pasienten skal angi sin fysiske form (kondisjon, styrke, bevegelighet, balanse) sammenlignet med jevnaldrende av samme kjønn.
International Physical Activity Questionnaire – short form (IPAQ-sf) er et skjema der pasienten skal angi hvor mye aktivitet de har vært i siste uke (meget anstrengende aktivitet, moderat anstrengende aktivitet og gange).
Regn ut fysisk aktivitetsnivå målt i antall MET-minutter
Anbefalingen for helsebringende fysisk aktivitetsnivå er 600 MET per uke (tilsvarer 75 minutter meget anstrengende aktivitet, 150 minutter moderat anstrengende aktivitet eller en kombinasjon av disse).
Utfyllende informasjon om skåring av spørreskjemaet kan leses i skåringsmanualen for IPAQ (Engels)
Erfaringsmessig kan noen pasienter ha behov for hjelp til utfylling for at dette skal bli korrekt.
Diverse ressurser
Test av funksjon og funksjonelle aktiviteter
Følgende tester inngår som en del av det anbefalte kjernesettet av funksjonstester for personer med artrose i hofte og kne (OARSI Core set)
- 6 minutters gangtest er en test av gangfunksjon og funksjonell kapasitet der pasienten skal gå frem og tilbake mellom to kjegler i 6 minutter. Målet med testen er å komme så langt som mulig (antall meter) i løpet av disse 6 minuttene.
- 40 meter gangtest (4x10) er en enkel test av ganghastighet over korte distanser. Testen gjennomføres ved at pasienten går frem og tilbake en lengde på 10 meter 4 ganger. Målet med testen er å oppnå raskest mulig ganghastighet på 40 meter.
- 30 sekunder sette og reise seg er en enkel test av funksjonell styrke i underekstremitetene. Testen gjennomføres ved at pasienten skal reise seg opp så mange ganger som mulig opp fra en stol i løpet av 30 sekunder.
- Trappetest er en funksjonell test av styrke og kondisjon som gjennomføres ved at pasienten skal komme seg så raskt som mulig opp og ned 18 trinn (med avsats) 3 ganger. Målet med testen er å oppnå raskest mulig tid (målt i sekunder).
- Timed up and go (TUG) er en test som gir informasjon om en pasients balanse, ganghastighet og generelle funksjonsevne. Testen gjennomføres ved at pasienten reiser seg opp fra en stol, går 3 meter frem, snur og går tilbake igjen og setter seg på stolen. Målet er å gjennomføre testen på kortest mulig tid (målt i sekunder).
Pasientrapporterte måleinstrumenter hofte- og kneartrose
Ryggsmerte, nattsmerte og stivhet kan registreres ved å bruke en 11-punkts numerisk (rating) skala (NRS). Pasienten skal gradere de smertene eller den stivheten hun/han har hatt i løpet av den siste uken. 0 indikerer ingen smerte eller ingen stivhet og 10 indikerer verst tenkelig smerte eller verst tenkelig stivhet.
Tretthet (fatigue) kan registreres med ett spørsmål ved å bruke en NRS. Her skal pasienten angi den generelle graden av tretthet/utmattelse han/hun har opplevd siste uken, hvor 0 er ingen tretthet/utmattelse og 10 er verst tenkelig tretthet/utmattelse.
Tretthet kan også måles ved hjelp av spørreskjemaet Fatigue Severity Scale (FSS) som har 9 påstander knyttet til det å være sliten, uopplagt og ha mangel på overskudd. For hver påstand skal pasienten skal angi et tall fra 1 til 7, hvor 1 er helt uenig og 7 er helt enig.
Pasientens globale vurdering av sykdomsaktivitet kan måles med ett spørsmål ved å bruke en numerisk skala (NRS). Det finnes ulike versjoner av dette på norsk og her er versjoner vi bruker ved NKRR der pasienten skal vurdere aktiviteten av sin artrose i løpet av siste uken. Alle symptomer tatt i betraktning, så indikerer 0 at tilstanden er bra, ingen symptomer, mens 10 indikerer at tilstanden er svært dårlig.
Hip disability and Osteoarthritis Outcome Score (HOOS) er et pasient-rapportert spørreskjema med 40 spørsmål der helsestatus måles i fem dimensjoner; smerte, stivhet; funksjon i dagliglivet, sport og fritid, og livskvalitet. Spørreskjemaet er primært utviklet for personer med artrose i hofte.
Knee injury and Osteoarthritis Outcome Score (KOOS) er et pasient-rapportert spørreskjema med 39 spørsmål der helsestatus måles i fem dimensjoner; smerte, stivhet; funksjon i dagliglivet; sport og fritid; og livskvalitet. Spørreskjemaet er primært utviklet for personer med kneskader eller artrose i kne.
Western Ontario and McMaster Universities Osteoarthritis Index (WOMAC) er et spørreskjema med 24 spørsmål for pasienter med artrose i hofte eller kne der helsestatus måles i tre dimensjoner: smerte, stivhet og fysisk funksjon. Skjemaet er lisensbelagt. WOMAC kan utledes av HOOS/KOOS.