#KREFT
– Det handler om å se hver enkelt
Spesialsykepleier Kent Andreas Solgård bruker øynene godt på Senter for kreftbehandling. Hvordan er det å jobbe så tett på liv og død, og gjør det noe med egen innstilling til livet?
Alle ansatte på Senter for kreftbehandling har spesialisering innenfor kreft og kreftbehandling. Spesialsykepleierne er sertifiserte til å administrere medikamentene i kreftbehandlingen og samtidig gi støttebehandling til pasientene. Den har som mål å forebygge og behandle symptomer, komplikasjoner og bivirkninger som følge av kreftbehandlingen.
På Diakonhjemmet sykehus behandler vi pasienter med kreft i brystet, lungene, mage- og tarm, prostata, lymfe, føflekkreft (malingt melanom), benmarg og andre blodsykdommer. Mer om det straks. Men først noen ord om sykepleieren med det skarpe blikket.
Fra Nord-Troms til Oslo via Svalbard og Trondheim
Kent Andreas Solgård er gift og har tre barn (hvorav to er tvillinger). Han har vokst opp i Nordreisa (Nord-Troms) og flyttet derfra til Svalbard da han var 15 år. Her gikk han hele videregående skole. Etter videregående flyttet han til Trondheim og senere Oslo.
Solgård bruker mye av fritiden sin på hytta i Trysil. Der er familien aktiv på ski, snowboard og langrenn, ofte med storfamilie og gode venner. Da hører god mat og drikke med. Solgård er interessert i musikk og går gjerne på konserter og festivaler. Øya-festivalen og Glastonbury i England er favorittene.
Vendepunktet
Han bestemte seg for å bli kreftsykepleier i sin første jobb som sykepleier på Nyremedisinsk avdeling på Ullevål sykehus.
– Mange av pasientene der var svært syke og døende, og vi hadde på daværende tidspunkt ikke nok ressurser til å ta oss av dem på en god nok måte, sier Solgård.
Dette ble et vendepunkt: Solgård gikk over til Kreftsenteret på Ullevål og ble værende der i åtte år. I løpet av den tiden videreutdannet han seg i kreftsykepleie og hadde flere forskjellige roller, blant annet som spesialsykepleier, fagansvarlig og assisterende enhetsleder.
Til Diakonhjemmet sykehus
I dag er Solgård fagsykepleier på Diakonhjemmets Senter for kreftbehandling, med ansvar for blant annet fagutvikling og daglig drift.
– Jeg opplever at ansatte på Diakonhjemmet sykehus er stolte av arbeidsstedet sitt. Det bidrar til at pasientene føler seg godt ivaretatt, sier Solgård.
– Jeg hadde hørt i miljøet på Ullevål at lokalsykehusene i Oslo skulle overta en del av kreftbehandlingen for pasienter i egen sektor. Etter permisjonstiden med tvillingene i 2019 var jeg på utkikk etter en ny jobb fordi jeg ikke ønsket å fortsette med tredelt turnus og arbeid hver tredje helg, forteller han.
Det var tilfeldig at han kom over stillingen.
– Å få delta i planlegging og organisering av Senter for kreftbehandling, undervise og veilede studenter og ansatte, jobbe med fagutvikling og kvalitet og samtidig behandle pasienter, var midt i blinken for meg, sier Solgård.
Diakonhjemmet sykehus er et lite sykehus sammenlignet med universitetssykehusene.
– Det er korte avstander mellom avdelingene, og det gjør at man lett blir kjent på tvers. Alle hilser på hverandre når de møter hverandre i gangene, fortsetter han.
Tabubelagt å snakke om døden
Det å jobbe så tett på liv og død er krevende. De fleste i samfunnet forholder seg ikke til døden i hverdagen på samme måte som helsearbeidere gjør.
– For mange er det tabubelagt å snakke om døden. Det fører til at mange er svært redde og engstelige når de kommer til oss. Vår oppgave blir å trygge pasienten, deres familie og pårørende i en svært vanskelig situasjon, forklarer Solgård.
Når kreftsykdommen ikke kan helbredes
Han behandlet nettopp ei ung mor i 40-årene med to mindreårige barn.
– Hun vet at hun skal dø fra dem om ikke så lenge. Hun hadde planlagt begravelsen til minste detalj og snakket åpent om det, også til barna. Det er en grusom situasjon, men hun har hele tiden hatt et ønske om å være åpen og la barna ta del i sorgen allerede nå. Hun håper det vil gjøre det lettere for familien den dagen hun faktisk går bort. Samtidig lever et håp om at ny behandling, eller nye behandlingsmetoder, kan føre til at hun lever lenger. Måten hun taklet denne situasjonen på er beundringsverdig. Det er selvsagt ikke alle som ville tåle å snakke så åpent i en slik situasjon, og det må man også respektere, forteller Solgård.
Kreft - behandling når kreftsykdommen ikke kan helbredes
– Hun hadde planlagt begravelsen til minste detalj og snakket åpent om det, også til barna. Det er en grusom situasjon, men hun har hele tiden hatt et ønske om å være åpen og la barna ta del i sorgen allerede nå.
En feiring som mange pasienter setter pris på
Heldigvis finnes mange lyspunkter i arbeidshverdagen.
– Når en pasient er ferdig med sin ofte langvarige og krevende behandling, gjør vi ekstra stas på dem. Vi pynter gjerne med flagg og markerer dagen. Dette er en feiring mange pasienter setter stor pris på etter årelang behandling med både kirurgi, cellegift og stråling, sier Solgård.
Cellegift rett i blodet
Medikamentell kreftbehandling administreres på forskjellige måter. De fleste pasientene får intravenøse infusjoner, cellegift direkte i en blodåre. Sykepleierne legger da best mulig til rette for at pasienten skal kunne sitte avslappet i rolige omgivelser.
Å varme opp blodårene gjør at de utvider seg. Da blir det lettere og oppleves som mer skånsomt for pasienten å få lagt inn venekanylen.
Planlegge og koordinere
Før sykepleierne gir medikamentene kreves nøye planlegging og koordinering. Pasienten kartlegges med blodprøver og samtale med lege eller sykepleier før hver behandling.
– Å koordinere medikamentbehandlingen er spesielt utfordrende fordi behandlingen ofte må endres, flyttes på eller kanselleres dersom pasienten ikke tåler behandlingen så godt, eller trenger en annen type medisin. Jeg berømmer våre ansatte for å være fleksible og ha evne til å se løsninger til det beste for pasientene. Det synes jeg virkelig vi strekker oss langt for å oppnå, sier Solgård.
Spesialtrente på å oppdage reaksjoner
Mange kreftlegemidler kan gi kvalme eller allergiske reaksjoner i forbindelse med selve infusjonen. Pasientene tar premedikasjon og kvalmebehandling hjemme slik at de er klare til å starte behandlingen når de kommer til sykehuset.
Dette bidrar til effektiv og forutsigbar drift samt at det sparer pasienten for ventetid på sykehuset.
– Vi er spesialtrente på å se etter og å oppdage infusjonsreaksjoner før de utvikler seg til å bli alvorlige, og klarer dermed å forebygge de aller fleste. Likevel kan det oppstå reaksjoner som vi oppfatter er alvorlige, men som pasient, pårørende og medpasienter heldigvis merker lite til. Dette fordi vi har et godt system for å håndtere slike situasjoner, sier Solgård.
Lytter til pasientens behov og bekymringer
Sykepleierne setter av god tid til å informere og kartlegge pasientens behov og bekymringer.
– Vi åpner alltid opp for samtale på enerom dersom pasienten ønsker det, sier Solgård.
Selv om legen har informert pasienten nøye om behandlingen og forventede bivirkninger, går sykepleieren alltid gjennom planen på nytt.
– Vi jobber nært og godt med sykepleierne, sier kreftlege Katinka Farbrot om samarbeidet med Kent Andreas Solgård og alle de andre kollegene på Senter for kreftbehandling.
Nært og godt samarbeid
Pasient og pårørende kartlegges ut fra hva som er behovet der og da, eller hva som kan tenkes å bli et behov i fremtiden. Særlig tenker sykepleierne på pasientens behov for henvisning til tverrfaglige instanser eller kontakt med primærhelsetjenesten.
– Det betyr mye for oss kreftleger at dette samarbeidet fungerer så bra. Jeg føler meg alltid trygg på at pasienten blir godt ivaretatt når jeg sender han eller henne videre fra time hos meg til behandling hos sykepleier, sier kreft- og seksjonsoverlege Katinka Farbrot.
En påminnelse om at livet er skjørt
Har jobben som kreftsykepleier gjort noe med Solgårds innstilling til livet?
– Det å stadig få en påminnelse om hvor skjørt livet er gjør at jeg i større grad setter pris på de små tingene i livet. Jeg har også sluttet å henge meg opp i bagateller. Det er en innstilling til livet som jeg virkelig ønsker å videreføre til mine barn. Jeg vil at de skal sette pris på det de har og forstå at det ikke er en selvfølge, forteller han.
Solgård er også svært opptatt av at han og familien ikke skal utsette ting.
– Hvis vi har mulighet, er det viktig for oss å ikke utsette, men gjerne legge en plan for når vi skal gjennomføre lystbetonte ting. Jeg har hørt mange pasienter si at de angrer på ting de ikke har tatt seg tid til, eller ting de ikke har fått ordnet opp i. Jeg har ikke lyst til å komme i samme situasjon om jeg skulle bli alvorlig syk, fortsetter Solgård.
Han er også blitt mer bevisst på å pleie de relasjonene i livet som gir overskudd og glede.
– Jeg bruker mer tid på venner og familie. I et parforhold er det også svært viktig å gi rom til partneren sin for å pleie egne vennskap og hobbyer. Det er en god investering i hele familien, avslutter kreftsykepleieren.
– Det å stadig få en påminnelse om hvor skjørt livet er gjør at jeg i større grad setter pris på de små tingene i livet.