Et hjerte for folk som faller utenfor normalen

Hans Rajinder Paul jobber i Akuttpsykiatrisk døgnenhet ved Voksenpsykiatrisk avdeling Vinderen (VPA).  Dit kommer mennesker med alvorlige psykoser, mani, depresjoner, vrangforestillinger, selvmordsplaner, selvmordsforsøk, rusutløste psykoser, delirium og betydelig endring i atferd.

I snitt er det mellom 500-600 innleggelser i året. Voldelig atferd kan også være en utfordring.

Paul har alltid hatt hjerte for folk som faller litt utenfor normalen. Det var kanskje derfor han hoppet av pedagogikk på universitetet, og gikk over til ergoterapi.

– Det er mange som føler seg utenfor, og i en avdeling som vår kan du lett miste enda mer av hvem du er. Å bygge fellesskapsfølelse og bidra til normalitet i en håpløs tilværelse er viktig. Som ergoterapeut kan jeg tilrettelegge for å finne tilbake til jeg-et.

Fra håpløshet til mestring

Pasienter i akuttpsykiatrien kan håndtere følelser og tanker på en destruktiv og skadelig måte. Kjerneoppgaven som ergoterapeut er å tilrettelegge for andre alternativer å håndtere det på, for eksempel gjennom fysisk aktivitet eller kreativt arbeid.

Det er ekstra viktig å tilby aktiviteter til pasienter på skjermet avsnitt. De har ofte høyere voldsrisiko og større behov for å få utløp for innestengt energi og fortvilelse.

Hvis behandlerteamet vurderer det som faglig forsvarlig og trygt, kan det å gå ut være godt for pasienten. Musikk kan også gjøre en stor forskjell.

–  Jeg kan for eksempel ta med spill eller treningsutstyr på skjermet avsnitt.

Det første møtet er viktig

– Det er ikke slik at vi opplever vold og trusler hver eneste dag. Det varierer mye, og det er kanskje den variasjonen i pasientmøter og problemstillinger som gjør at folk blir i jobben, sier Paul.

På akuttpsykiatrisk døgnenhet handler behandling også om å hjelpe til med basale behov som mat og drikke, og å vise at man vil hjelpe. Da er det viktig å vise interesse for hvem pasienten er, spørre pasienten om hva hen er interessert i og hva pasienten ønsker å få ut av oppholdet. Gjennomsnittlig liggetid er seks dager.

– Det første møtet er spesielt viktig. Vi må møte folk med respekt og vennlighet. Vi kommer ofte langt med å si unnskyld hvis pasienten opplever våre tiltak som feil eller utilstrekkelig. Vi kan ikke ta fra pasienten sin opplevelse av noe. Og noen ganger kan vi selv ha en dårlig dag, eller møte en situasjon feil.

–  Vi må ikke slutte å tilby hjelp

Det å være tvangsinnlagt i psykiatrien er belastende, og pasientene kan føle på maktesløshet. Hva kan vi tilby pasienten innenfor disse strenge rammene?

– Vi må ikke slutte å tilby aktiviteter, eller slutte å prøve og hjelpe, selv om pasienten ikke vil samarbeide. Det et stort spenn; noen opplever innleggelsen som et overgrep, mens andre føler seg veldig godt ivaretatt og takker oss senere.

Lærer kolleger å avverge vold

I tillegg til jobben som spesialergoterapeut har Paul et engasjement som fagrådgiver voldsrisiko og sikkerhet på hele Diakonhjemmet sykehus fra 2024. På VPA har han hatt denne rollen siden 2019.

Paul driver med kurs og opplæring og har produsert flere filmer til VR-undervisning. Han er MAP-instruktør og -koordinator, og lærer sine kolleger å avverge vold. MAP står for Møte med aggresjonsproblematikk. Det er et nasjonalt opplæringsprogram for forebygging og håndtering av aggresjons- og voldsproblematikk.

Felles opplæring for å forebygge vold og trusler mot medarbeidere (helse-sorost.no)

– Det skjer heldigvis få alvorlige voldsepisoder, men det er viktig å være forberedt om det skjer. Hva gjør en voldelig episode med deg som ansatt? Det kan være vanskelig å vite på forhånd, men trening og god oppfølging i etterkant hjelper. Det er mye læring i å dele og diskutere konkrete situasjoner.

Etterlengtet verktøy i møte med truende pasienter

I fjor var han initiativtaker til å opprette et etterlengtet verktøy i møte med truende pasienter, en ressursgruppe for vold og trusler i somatikken. Der blir gruppen kurset i hvordan lære opp sin avdeling i volds- og trusselhåndtering.

– Ressursgruppa gjør at vi kan dele på ansvaret, og avdelingene skal også gjøre egne risikovurderinger med tanke på hvilket nivå av kursing forskjellige ansatte trenger. Jeg er opptatt av god behandling til alle, og at ansatte skal være trygge på jobb, forteller Paul.

– Vi må se våre begrensninger

Oppstår det en hendelse med aggresjon eller vold på de psykiatriske enhetene, har de ansatte voldsalarm. Når alarmen går kommer kolleger til som er trent på å håndtere situasjonen.

– Det er viktig å huske på at vi skal løse krevende situasjoner som et team, og ikke alene. Vi må se våre begrensninger, og noen ganger skal man trekke seg tilbake. Det hender vi går ut fordi pasienten roer seg bedre på egenhånd. Da kan personalet samle seg og planlegge situasjonen videre, sier Paul.

Andre ganger jobber han sammen pasienten for å deeskalere situasjonen.

– Pasienten kan ha viktig kunnskap om hva som kan være gode tiltak for å roe ned. Det beste er hvis pasienten kan bidra til løsningen. Andre ganger må personalet gripe inn for å hindre skade på pasient, medpasient eller personal. Det er krevende vurderinger og situasjoner kan endre seg raskt, forteller Paul.

I døgnenheten jobber han sammen med leger, psykologer, vernepleiere, miljøterapeuter, sosionomer og sykepleiere.

Fleksibilitet er en suksessfaktor for å unngå vold

– En av de viktigste oppgavene er at pasienten skal føle seg trygg. Vi forsøker å etablere et forhold der pasienten har tillitt til oss og ønsker behandling, sier sykepleier Bård Jørgensen, som jobber sammen med Paul på Akuttpsykiatrisk døgnenhet.

Jørgensen og Paul har forskjellige roller, men har et godt samarbeid.

– Behandlerteamet bruker hverandre når vi trenger bistand, og sparrer mye sammen. Vi diskuterer og prøver å finne de beste løsningene. Vi er en liten avdeling som prøver å tilpasse oss hver enkelt pasient. Vi prøver å strekke oss og utnytte de mulighetene vi har. Det er en suksessfaktor for god behandling og for å unngå vold, forteller Jørgensen.

Sykepleieren har selv stått i mange vanskelige situasjoner, men det er ikke sånn at han gruer seg til å gå på jobb selv om det kan være krevende.

– Vi jobber godt sammen og det er en fin samarbeidskultur. Alle trår til og vi er drilla i den problematikken vi står i. Ansatte er kurset i MAP og har vært gjennom det samme opplegget. Vi legger vekt på at alle har en lik forståelse av hva aggresjon er og hvordan man håndterer voldsproblematikk, sier Jørgensen.

Bygger relasjoner ved å tilbringe tid med pasienten

Miljøterapeut, sykepleier eller vernepleier er den som er mest sammen med pasienten, og gjør observasjoner som kan videreformidles til lege, ergoterapeut og andre.

– Ved å tilbringe tid med pasienten bygger vi relasjoner.  Det er forhåpentligvis lettere for en pasient å åpne seg hvis de har tillit til oss. Med den tilliten kan vi få informasjon av pasienten som kan muliggjøre god behandling.  Informasjon om det som er viktig for pasienten og som jeg kan videreformidle til Hans eller andre kolleger, forteller Jørgensen.

Hva som er viktig for pasienten under innleggelsen videreformidles blant kollegene.

– Mange pasienter opplever å måtte forklare seg på nytt veldig mange ganger. Det blir mye repetisjon og det kan være utmattende. Hvis vi samarbeider godt kan vi unngå det, sier Paul.

Løper for å lade batteriene

Paul er oslogutt, har to barn og er glad i å løpe.

– Jeg har en jobb som er sosial, så jeg løper helst alene i skogen for å trene og lade batteriene. Jeg har en mor fra Vestlandet, så jeg prøver også å løpe litt i fjellene når jeg er der. Jeg har blant annet løpt Skåla Opp. Naturen er en fin avveksling fra bylivet.

Han tar også med seg pasienter på løpetur til Sognsvann når enheten vurderer det som trygt.

Faren er fra India, og Paul har både venner og familie der. Under ergoterapi-studiet hadde han praksis på et sykehus i Sør-India. I den forbindelsen reiste han rundt i landet på motorsykkel. Han kom i kontakt med en norsk kunstner i Goa, som hadde noen helseproblemer, og tok denne personen med tilbake til praksisstedet slik at han fikk behandling på sykehuset.

Ikke redd på jobb

Med snart 18 år i Voksenpsykiatrisk avdeling er Paul bevisst på situasjoner som kan oppstå. Paul går ikke rundt og er redd, men han kan faktisk være mer usikker på situasjoner utenfor jobb enn han er på egen arbeidsplass.

 – Jeg føler meg egentlig tryggere på jobb enn mange andre steder. Det er min arena, jeg kjenner lokalene og kollegene godt. Jeg har oversikt over hva vi kan håndtere, og når vi trenger bistand av andre samarbeidspartnere som politiet.

Hva gjør ergoterapeuten og fagrådgiver voldsrisiko og sikkerhet hvis situasjoner oppstår i det sivile liv?

Paul forteller om en hendelse for et halvår siden. Han så en mann som så svært forkommen ut med en ødelagt trillekoffert. Mannen stod ved et veikryss en kald vinterkveld. Jeg skulle hente datteren min, og kjørte forbi ham med en halvtimes mellomrom. Mannen stod ved samme veikryss, og så helt «lost» ut. Han trengte åpenbart hjelp.

– Det er ikke slik at jeg hopper inn i enhver situasjon, men min erfaring gjør kanskje at jeg er ekstra oppmerksom. Jeg ringte politiet. Politiet sa de skulle sende en patruljebil så de kunne ta ham med til legevakten for en vurdering. Det er ikke sikkert at jeg hadde løst situasjonen likt hver gang. Det er mange faktorer som man må ta hensyn til. Men jeg løste det sånn da. Jeg vurderer situasjonen, spør om bistand hvis nødvendig og prøver å løse situasjonen på best mulig måte. Akkurat som på jobb.