Noen ganger er en dukke et viktig verktøy

Når barn av kreftsyke skal besøke sykehuset for første gang er det noen som har forberedt seg ekstra godt. Blant annet syr to av sykepleierne klær til dukkene barna får med seg hjem.

Publisert 14.11.2023
En gruppe mennesker iført hvite antrekk
Tre på Senter for kreftbehandling med kjærlighet for barna til kreftpasientene. Palliativ sykepleier Bjørg Kristine Sortland (f.v.) og kreftsykepleierne Anette Røed og Åshild Knatten med noen av verktøyene de bruker for å gjøre kreft forståelig for de minste.

Sykehusets Senter for kreftbehandling har tatt imot voksne kreftpasienter til medikamentell behandling siden mars 2020. Et mål for senteret er at også pårørende skal være velkomne, ikke minst barn av kreftpasientene. Kreftsykepleier Anette Røed er barneansvarlig på senteret og hadde med seg erfaringer og ideer fra barnekreftavdelingen på OUS/Rikshospitalet.

– Et barns møte med sykehus kan være overveldende. Det er viktig for oss at barna føler seg velkomne og ønsket her. Når mor eller far har kreft, er det viktig at barna forstår hva som egentlig skjer på sykehuset, at de får forståelige svar på spørsmålene sine og at de får noen verktøy til å bearbeide inntrykkene, forteller Røed.

 

– Et barns møte med sykehus kan være overveldende.

Boksen med det rare i

En person som holder en plastpose
Barna får blant annet en «lekekoffert» med forskjellig utstyr i.

Hun trekker fram en stor boks for å vise noe av det som kan hjelpe barna og bidra til et minnerikt besøk i en situasjon som er svært krevende for hele familien. Fra boksen trekker hun opp en «lekekoffert» med rødt kors og barnets navn på – kreativt konstruert av to pussbekken og litt tråd til håndtak. Inni kofferten ligger utstyr som operasjonshette, prøveglass, plaster, sprøyter og veneflon (uten nål).

Boksen inneholder flere verktøy. Ikke minst dukker sydd av den veldedige foreningen Kiwanis. Barn og foreldre oppmuntres til sammen å tegne ansikt på dukkene når de kommer hjem.

Det kan være en anledning for foreldrene til å snakke om følelser barna måtte ha. Barna får så velge seg et antrekk til dukken. Foreløpig er garderoben sydd og strikket av kreftsykepleier Åshild Knatten og palliativ sykepleier Bjørg Kristine Sortland. De bruker fritid på å designe søte kjoler og tøffe bukser.

Flere frivillige som vil designe dukkeklær?

– Er det flere som vil bidra, spør Knatten.  Da hun jobbet på Sørlandet sykehus fikk de inn så mange dukkeklær heklet og strikket av sykehusets frivillige at barna fikk lov til å velge to antrekk hver til dukkene sine. Nå oppfordrer hun og Sortland sykehusets frivillige eller andre ansatte til å ta kontakt for en hyggelig og meningsfull håndarbeidsoppgave.

I boksen ligger også tegnesaker. Noen av barnas tegninger pryder veggen i et av behandlingsrommene. Dessuten finnes det to små fargerike figurer i boksen. Det er Kasper og Ugla, som medlemmer i en frivillig gruppe på Facebook hekler. Kasper hører til boken Kjemomannen Kasper og jakten på de sure kreftcellene. Kasper er et symbol på kreftmedisinen som påvirker kreftcellene. Barn kan synes det er vanskelig å forstå den kreftbehandling eller lindringen som gis. Ideen er at de, når de er alene og baler med tanker, kan ha Ugla som trygg venn og trøst.

Forbereder seg godt

De tre sykepleierne forteller at de forbereder seg godt før barn kommer på besøk. De forsikrerseg om at mors eller fars behandling kan foregå på et av enerommene, at også den andre forelderen er med og at de selv ikke har andre pasienter de må ta seg av parallelt.

– Barnet er hovedpersonen gjennom hele besøket og selvfølgelig særlig inntil vi har oppnådd god kontakt og tillit. Vi kan for eksempel starte med å  vise  fram behandlingsstolen og få hjelp av barnet til å justere den. Vi forklarer hva som skal skje og vi lar barnet hjelpe oss med å skanne medisinen. Vi henter også gjerne saft og kjeks hvis barnet vil ha. Først når barnet har falt litt til ro finner vi saker i boksen vår. Ofte blir barnet så opptatt av dukken, lekekofferten, smådyrene eller tegnesakene at det ikke er nødvendig å trekke fram flere saker fra boksen, forteller Anette Røed, Åshild Knatten og Bjørg Kristine Sortland.

– Barnet er hovedpersonen gjennom hele besøket og selvfølgelig særlig inntil vi har oppnådd god kontakt og tillit.

Handler om kommunikasjon

De understreker at et besøk av barn som pårørende for dem først og fremst handler om å være nysgjerrig på barnets nysgjerrighet. De prøver å være tilstede på barnets premisser med tydelig og alderstilpasset kommunikasjon.

– Besøkene er meningsfylte også for oss. Håpet vårt er å gi barna forståelse av hvordan medisinen vi gir virker. Det er viktig at barna trygges på at mor eller far får god behandling på sykehuset. Det er en stor glede å se slitne barn, fulle av positive inntrykk, gå hjem etter timene her på sykehuset. Da har de ofte lekekofferten, en dukke eller en tøyfigur i armene. Det er nyttige verktøy til å bearbeide opplevelsen videre, forteller tre engasjerte sykepleiere.

 

Vil du bidra med dukkeklær, eller trenger du oppsriftene til hekling av Kasper og ugla? Kontakt Åshild Knatten: ashild.knatten@diakonsyk.no 

Vil du vite mer om hekling av Kjemomannen Kasper og Ugla? Søk Kasper og Ugla på Facebook og meld deg inn i gruppa.

Les mer om Kiwanis og dukkene