Hele livet i en uke?

Like sikkert som at hestehov, krokus og allergi melder seg, kommer påsken. Påskedag fastsettes slik: Første søndag etter første fullmåne etter vårjevndøgn. Den varierer dermed fra år til år. I år har vi sein påske. Ikke så bra for ski-entusiastene, men desto bedre for de som sverger til bølgeskvulp og utepils.

Uken mellom palmesøndag og påskedag kalles «Den stille uke». I kirken er den alt annet enn stille. Dramaet som utspiller seg spenner fra rene 17. mai-stemningen på palmesøndag, via måltid med de nærmeste vennene på skjærtorsdag, lidelse og død på langfredag, til trompetfanfarer og feiring av livskreftene på påskedag. I løpet av denne uka kommer vi i kontakt med mange sider av menneskelivet. Kanskje ikke hele livet i en uke, men ikke så langt unna. Tilsynelatende er det ganske stor avstand mellom den sekulære vår-ferien med Kvikklunsj og appelsiner, after-ski og Yatzy, og den kristne påskefeiringen i kirken. Jeg sier: «Ja takk, begge deler».

I sykehuskirken markerer vi påskeuken med gudstjenester palmesøndag, langfredag og påskedag. Vi følger dramaet i Jerusalem, og relaterer hendelsene til vår egen tid og vårt eget liv: Lidelse og død vet de fleste av oss noe om, uavhengig av hva vi ellers tror på. Mange av oss har graver vi besøker. Mennesker vi elsker, som ikke finnes i verden lenger. Men også livskreftene som sprenger graven på påskedag har noe allment ved seg. Livets under skjer jo rundt oss hver eneste dag nå. Tysbast-busken jeg alltid følger med på denne tiden av året, den som blomstrer på naken gren, sprang ut i forrige uke. En hilsen fra en skaper-yr Gud, eller bare etterlengtet vår? Det er det opp til hver enkelt å gi mening og innhold.

Enten du feirer våren, får med deg siste rest av skisesongen, svinger innom påskedramaet i kirken eller skal holde hjulene i gang på jobb, ønsker vi i preste- og diakontjenesten deg riktig gode påskedager!

Hilsen Aud Irene Svartvasmo, ledende sykehusprest