Slik kan ett spørsmål gi kunnskap om veien tilbake til arbeid

Fysioterapeut Mari Nilsen Skinnes disputerte for doktorgraden 13. november ved Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo. I avhandlingen Work ability and work participation in rehabilitation har hun undersøkt arbeidsevne og arbeidsdeltakelse ved rehabilitering. 

– Funnene våre viser at pasientenes egen vurdering av arbeidsevnen kan gi viktig kunnskap om hvem som kan ha behov for mer støtte for å klare å stå i jobb, sier Skinnes. 

Arbeidsevnen ble bedre gjennom året 

Doktorgradsarbeidet er en del av RehabNytte, et stort norsk forskningsprosjekt med 17 rehabiliteringsinstitusjoner. I studiene om arbeid inngår data fra rundt 2 700 voksne i arbeidsfør alder. Rundt 42 prosent hadde revmatiske sykdommer eller muskel- og skjelettsykdommer. 

Forskerne har fulgt pasientenes egen vurdering av arbeidsevnen. De koblet svarene til data fra Nav om sykefravær, arbeidsavklaringspenger (AAP) og uføretrygd. 

I den første studien undersøkte de hvordan pasientene selv opplevde arbeidsevnen sin i løpet av året etter at rehabiliteringen startet.  

Deltakerne fikk ett enkelt spørsmål: «Sett at din arbeidsevne på sitt beste har fått 10 poeng. Hvilket tall vil du gi din nåværende arbeidsevne i dag?» De skulle svare på en skala fra null til ti. Null betyr at man ikke kan arbeide, mens ti er den beste arbeidsevnen man har hatt. 

Da pasientene startet rehabilitering, var den gjennomsnittlige egenvurderte arbeidsevnen 3,53. Etter 12 måneder hadde den økt til 4,59. 
 
Hvordan deltakerne vurderte sin egen helse, hadde også betydning. De som opplevde å ha god helse ved oppstart, hadde oftere høy arbeidsevne ett år senere. Flere helseplager og smerter hang sammen med lavere arbeidsevne. 

– Arbeidsevne handler om mer enn hvilken diagnose du har. Resultatene viser at både smerter, andre helseplager og hvordan man opplever egen helse, henger sammen med arbeidsevnen. Skal vi hjelpe flere til å stå i arbeid, må vi se hele mennesket og ikke bare sykdommen, sier Skinnes. 

Hva skjer med arbeidsdeltakelsen? 

Å oppleve at man har bedre arbeidsevne, er ikke nødvendigvis det samme som å være tilbake i jobb. Derfor undersøkte Skinnes og kollegene også hvordan bruken av helserelaterte Nav-ytelser utviklet seg før, under og etter rehabilitering. 
 
Forskerne sammenlignet deltakerne med en kontrollgruppe på 37 760 personer. I analysen tok de blant annet hensyn til alder, kjønn og tidligere bruk av Nav-ytelser. 

Deltakerne som fikk rehabilitering, brukte samlet sett mer av disse ytelsene enn kontrollgruppen gjennom hele perioden I året etter rehabiliteringen hadde de i gjennomsnitt 0,6 færre sykefraværsdager per måned enn kontrollgruppen. De hadde samtidig flere dager med arbeidsavklaringspenger og uføretrygd. 

– Dette må ikke tolkes som at rehabilitering fører til at flere faller ut av arbeidslivet. De som blir henvist til rehabilitering, har ofte sammensatte og langvarige helseutfordringer. Selv om vi har forsøkt å gjøre gruppene sammenlignbare, kan vi ikke utelukke at det er forskjeller mellom dem som påvirker resultatene, forklarer Skinnes. 

Ett spørsmål kan peke mot behov for oppfølging 

I den tredje studien undersøkte forskerne om pasientenes egen vurdering av arbeidsevnen hang sammen med senere bruk av Nav-ytelser. 

Her fant de at deltakere som vurderte arbeidsevnen sin som høyere, i gjennomsnitt hadde færre dager med arbeidsavklaringspenger og uføretrygd året etter. 

Ett poeng høyere på skalaen for arbeidsevne, tre måneder etter at rehabiliteringen startet, hang sammen med 9,5 færre dager med arbeidsavklaringspenger og fem færre dager med uføretrygd året etter. Det samme mønsteret kom frem når arbeidsevnen ble målt etter tolv måneder. 

Sammenhengene var der også etter at forskerne tok hensyn til helse, tidligere arbeidsevne og bruk av Nav-ytelser. 

– Det interessante er at et så enkelt spørsmål kan gi oss informasjon om hvordan det kan gå med pasientene senere. Det tar svært kort tid å stille spørsmålet, men svaret kan være et godt utgangspunkt for å snakke om arbeidsevne og behovet for videre oppfølging, sier Skinnes. 

– Jeg håper resultatene kan bidra til at vi blir flinkere til å fange opp pasienter som trenger ekstra støtte. Vi bør ikke bare være opptatt av hvordan pasienten fungerer under rehabiliteringen, men også av hvordan det går i tiden etterpå. Det er jo da mange skal finne tilbake til en hverdag der arbeid er en del av livet. 

Fra klinisk erfaring til forskning 

Skinnes er fysioterapeut og har mastergrad i interdisiplinær helseforskning fra Universitetet i Oslo. Hun har jobbet med rehabilitering ved Vikersund Bad Rehabiliteringssenter, der hun har vært ansatt gjennom hele doktorgraden. Under masterstudiene jobbet hun også en kort periode som forskningskoordinator ved Diakonhjemmet sykehus. I 2022 kom hun tilbake for å ta doktorgraden. 

– Jeg ble nysgjerrig på hva som skjer med pasientene når rehabiliteringsoppholdet er over. Det er viktig å vite om de får brukt det de har lært, og om de opplever at de har mulighet til å delta i arbeidslivet, sier hun. 

Arbeidet med doktorgraden har foregått ved Diakonhjemmet sykehus og forskningssenteret REMEDY.  

– Det har vært lærerikt å være del av et forskningsmiljø med så mye kompetanse på rehabilitering. Jeg har jobbet sammen med mennesker med ulik faglig bakgrunn. Det har gitt meg nye perspektiver på hvordan vi kan forstå og undersøke hva som er god rehabilitering. 

Ønsker at forskningen skal komme pasientene til gode 

Forskningen gjennom doktorgraden gir ny kunnskap om rehabilitering.

Veien tilbake til arbeidslivet kan være krevende for mennesker med langvarige helseplager. Både helse, smerter, funksjon og tidligere tilknytning til arbeidslivet kan ha betydning. Derfor bør ikke rehabilitering vurderes ut fra ett enkelt mål. 

– Hvis jeg skulle ønske meg én endring, måtte det være at vi i større grad følger opp arbeidsevnen også etter rehabiliteringen. Mange har helseutfordringer som varer lenge, og da er det ikke sikkert at et rehabiliteringsopphold alene er nok. Vi trenger mer kunnskap om hvilken oppfølging som faktisk hjelper folk til å være i arbeid over tid, sier Skinnes. 

Etter at hun leverte avhandlingen, gikk Skinnes tilbake til jobben ved Vikersund Bad Rehabiliteringssenter. 

– Det er nysgjerrigheten og ønsket om å forske og lære noe nytt som har ført meg hit, til en doktorgrad. Så får vi se hva som skjer videre, sier Skinnes. 

Om doktorgraden 

Doktor: Mari Nilsen Skinnes

Disputas: 13. november 2026

Grad: Philosophiae doctor (PhD)

Avhandling: Work ability and work participation in rehabilitation

Institusjon: Universitetet i Oslo, Det medisinske fakultet, Institutt for klinisk medisin

Forskningsmiljø: Diakonhjemmet sykehus og forskningssenteret REMEDY

Brukermedvirkere: Anne Elisabeth Simonsen og Andreas Habberstad 

Veiledere: Rikke Helene Moe (hovedveileder), Till Uhlig, Thomas Johansen og Nina Østerås 

Finansiering: Prosjektet har fått støtte fra Stiftelsen Dam gjennom Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon. 

Prøveforelesning: Beyond discharge: How should patients be followed after multidisiplinary  rehabilitation to maintain and further improve  functioning, self-management and work participation. 

Bedømmelseskomité 
Førsteopponent: Emma Haglund  
Andreopponent: Egil Andreas Fors  
Komitéleder: Cecilie Røe  

Disputasleder: Frank Becker   

Lenke til artiklene:  

Artikkel 1: https://www.mdpi.com/2077-0383/12/23/7391     
Artikkel 2: https://bmjopen.bmj.com/content/bmjopen/16/1/e105722.full.pdf    
Artikkel 3: https://ero.eular.org/article/S3050-7081(26)00047-9/fulltext    

Lenke til RehabNytte prosjektet: https://remedy-senter.no/project/rehabnytte  

Rehabiliteringsinstitusjoner i forskningsprosjektet RehabNytte

CatoSenteret, Evjeklinikken, Helsepartner Rehabilitering, Hernes Institutt, HLF Briskeby, Montebellosenteret, Muritunet, NKS Helsehus, Ravneberghaugen, Røde Kors Haugland Rehabiliteringssenter, Røysumtunet, Selli Rehabiliteringssenter, Skogli Rehabiliteringssenter, Sørlandet rehabiliteringssenter, Viker Helse, Vikersund Rehabiliteringssenter og Åstveit Helsesenter og Virke rehabilitering FOU.